A Victory - Bestemt artikkel

Seieren. En bestemt artikkel viser til en enkelt, spesifikk seier. Paa portugisisk heter det "a victory." "A" 'en signifiserer at substantivet er bestemt entall. Noe man kan peke paa for eksempel. Eller kan man egentlig det? Hvordan kan man peke paa en seier? Er en seier konkret eller abstrakt? Jeg vil tro en seier er som regnbuen, som tanken, som spenningen og som kjaerligheten. Man kan ikke ta paa den men man merker godt at den er der. Likevel fins det et unntak. Jeg har gaatt paa skole i 12 aar naa og jeg har alltid hatt en laerer som sier at regler har alltid unntak. Som en slags annen vinkling. To sider av samme sak. Bortsett fra andre verdenskrig. Der er det vel innlysende hva som skjedde uannsett hvor mye man vrir og vender paa det. Men tilbake til saken.

Det fins en stor seier blant oss. Han har bragt glede og taarer med seg og er en mann som har skapt smaa og store oeyeblikk. En droemmenes mann og alene kan han alt!

Ole Gunnar Solskjaer

Et bestemt entall. En seier aa roere ved!

Barnegleder!

Barn gir meg stor glede. Aa se et barn som ler kan sette et smil inn i den daarligste dag.Paa vei hjem fra trening i gaar tok jeg en omvei siden regnet virker herlig avkjoelende og ipoden var fulladet. Jeg passerte en fotballbane hvor det var fotballtrening. Vel bane og bane. Kunstgresset var vel ikke stoerre enn en liten haandballbane med rekkverk rundt. Likevel for stor til aa vaere ballbinge. Paa banen loep 7 11-aaringer med gul vest og 7 11-aaringer med blaa vest. Paa sidelinjen stod treneren med gule og roede kort og floeyte i munnen. Ungene loep og kjempe og taklet og sparket. Det ble maal og den heldige scoreren ble klemt i bakken av sine seks lagkamerater og gleden tok ingen ende. Det var maalbeviste barn. De tenkte bare paa denne ballen. Ikke noe annet. De hadde ingen bekymringer. Det gledet seg over det enet maalet sammen med gode venner mens regnet haglet ned. At det gaar an aa vaere saa lykkelig! Jeg ble litt blank i oeyet og proevde aa skylde paa regnet uten hell. Jeg kjente meg igjen!

Da jeg var paa videobutikken i dag kom det en pappa med 5 unger ramlende i doera. Litt kult med 3-aaringer som snakker mer portugisisk enn jeg gjoer. De stod aa plukket filmer fra barnehyllen. Om de var uenige, kitlet de hverandre for aa faa overtaket. Noe aa ta med seg ut i krig kanskje? De virket utrolig glade for at de skulle faa lov til aa leie film. Paa vei ut var hun jenta paa sikkert 9 aar sistemann ut doera. Da hoerte jeg at hun sang paa en sang jeg saa absolutt kjente igjen. James Brown-I got you (I feel good). Jeg vil tro hun bare sang det hun kunne: "So good! So good! I got yoooooooooouuuuuuu!"

Er alle barn i verden like glade?

How do we know...

It hit me the other day that there´s a lot of things that we people believe that might not be true and also a lot of things we don´t believe that could easily be true. How do we know what excists? How do we decide? Are we always dependant on scientifical proof or do we take a shot into the blue without really caring that much? The really exciting part is that, sometimes, there are people in the world sitting with the secret answer.

Like the moonlanding by The United States for example. How do we know there´s a footprint there? Should we send some russians up there just to make sure? How do we know they didn´t pour a load of gravel into a green-box and aired their filming live all over the world?

Or what about Atlantis? According to Plato, Atlantis was an island that sank and disappeared into the ocean about 9600 BC. Many scientist have tried to figure out where Atlantis may have been without any luck. Although The Atlantic Ocean, The Caribbean and the area around Italy and The Black Sea have been considered possibilities, no lost continent have been found. The interesting part is that off the coast of southern Italy the ocean is awfully deep, almost as if there once was an Island there. But oh well! Why should that proove anything? Still... scientists haven´t found any proof that Plato was wrong! Who knows what Mother Nature really is capable of?

Not to forget the monster in Scotland. A myth developed in 1933 when a creature had been spotted multible times in Loch Ness at three different occasions. A man named Hugh Grey managed to take a picture of the animal which circulated all over Scottish and British press for a long time. George Spicer, another observer of the animal described it as "the nearest approach to a dragon or a pre-historic animal that I have ever seen in my life." Police and several other investigators tried to locate the dragon using many different kinds of equipment such as sonar and submarines. None of the searches gave success. Can the spottings that were made on such a short time be all coincidences? Or should we trust the science people? If I were you I would be careful about trusting the science people. Maybe they will face facts. To quote Phoebe from the show "Friends":
"And up until like 50 years ago you all thought that the atom was the smallest thing until you split it open and this whole mess of crap came out!"
Maybe the dragon will come out too?

There´s a lot of things "normal" people like you and me won´t ever find out.
How do we know there´s a bunch of indians in the jungle? Have you met them maybe?
How do we know slaves in Egypt built the pyramids?
How do we know who built the stonehenges in England?
Who built The Great Wall of China?
Did Hitler really kill himself? Or maybe he was killed by his own men? Who would know? What person living today was in that hatch with him that late May night in 1945?
How do we know Columbus discovered America? How do we know there even was a man named Columbus? And if he really excisted he couldn´t really have been that bright could he? Remember he was really heading for India.

But there´s no doubt that vikings are completally norwegian. As a matter of fact, we have scientific proof that they lived in Norway before they took off all over Europe. You won´t believe it until you see it!

There are two ways to slide easily through life; to believe everything or
todoubt everything; both ways save us from thinking.
-Alfred
Korzybski-

Nei sjaa kor stor ho he blitt!!

Selv om jeg er 17 aar hender det at jeg fortsatt hoerer det. Jeg er liksom blitt stor naa. Jeg blir jo ikke stoerre. Jeg vil paastaa jeg er ferdig utvokst. Jeg haaper ikke det men det er det jeg frykter. Jeg trenger ikke lenger gaa opp en stoerrelse i sko eller kjoepe ny dress for hver vinter. Det begynner aa dra paa aarene. Jeg er ikke saa ung som jeg engang var. Bare 7 aar har gaatt utrolig fort. Jeg husker fortsatt den dagen jeg ble 13 aar. Jeg husker hvor jeg har bodd, hvem som bodde der og hvordan det luktet der. Jeg husker bekymringsloese dager. Det eneste vi bekymret oss over var om det kanskje kanskje var fisk til middag. Det er ikke lenge til vi skal ut i voksenlivet. Vi maa velge hva vi vil og hvor vi skal gjoere av oss. "Tenke sjael og mene" liksom.
Det der "presset med aa vokse opp" begynte vel allerede i tiende klasse. Folk fra skoler og linjer kom paa besoek aa proevde aa kjoepe til seg framtiden vaar. Det gikk vel ganske daarlig. Mange paa min alder vet fortsatt ikke hva de vil med livet sitt.
I tiende valgte vi videregaaende skole og vi maatte velge linje etter hva vi ville bli og likte og ikke etter hva vennene vaare valgte. Jeg var vel den eneste i Soegne som valgte Framnes det aaret. Naar vi gaar paa videregaaende kommer det enda flere folk fra enda flere skoler som paastaar at de har loesningen til vaar framtid i haanda. Jeg savner barneskolen jeg. Jeg vil ikke bli stoerre.

Jeg savner huset vaart i Bergen. Det iskalde "huset" som hadde et badekar i kjelleren som var for kort for meg. Jeg savner blikket til mamma i doera da jeg kom hjem med pappa fra barnehagen og han stolt kunne fortelle at Kristine var flink aa spise hele nista si i dag. Jeg savner aa sitte i sykkel-tillhengeren til pappa begravd i alle posene med dagens matvarer. Jeg savner barnebursdager. Da vi fortsatt ble 8 aar gamle og hele selskapet dreide seg om kake og snop og ingen visste egentlig hvem som hadde bursdag. Jeg savner aa ta av sko og jakke foer jeg gikk inn i klasserommet. Jeg savner alle ungene i barnehagen og alt det rare vi fant paa. Jeg savner aa gaa soendagstur med mamma og pappa rundt Lungaardsvannet i Bergen med en slitt parkdress og to boller som duene skulle faa. Jeg savner aa ruste meg med regntoey og stoevler foer jeg gikk paa skolen. Jeg savner skolemelk og klassen min paa barneskolen. Jeg savner friminuttene paa skolen hvor vi spilte fotball paa grusen og det alltid var noen som begynte aa bloe neseblod. Vi spilte alltid 7 klasse mot resten. Jeg savner da vi aket ned den bratte bakken og nesten hoppet i bekken hver gang. Jeg savner da hoppet "MacGyver stup" i snoefonnene etter skolen og moedrene vaare maatte komme aa hente oss foer det ble moerkt. Jeg savner tiden da Aqua og Backstreet Boys var stoerst. Jeg savner gleden over aa gaa til bassenget med laererbarna en loerdags ettermiddag. Jeg savner legobygging til langt paa natt mens pappa trodde jeg sov og ikke skjoente hvorfor jeg var troett dagen etterpaa. Jeg savner da jeg og pappa hadde klippekort paa akvariet i Bergen. Jeg savner spenningen ved aa dra paa ferie. Uansett hvor vi skulle. Jeg savner det oeyeblikket da pappa ringte fra sykehuset og sa jeg hadde faatt en lillebror. Jeg savner bekymrigsloese dager paa Framnes som laererbarn. Fotball paa plenen saa klaer og knaer ble groenne og plenen slitt og mamma og vaktmester Solsvik ble sure. Jeg savner aa samle russekort. Vi hadde jo god tilgang. Jeg savner spenningen da mamma ringte mammaen til venninna mi for aa hoere om ikke jeg kunne overnatte. Jeg savner kjoelig gress under beina og grus i fotball skoene. Jeg savner kyss-klapp-og-klem i bursdager og aa diskutere hvem vi skulle bli sammen med. Jeg savner den sammensveisa gjengen vaar paa barneskolen og hvor inderlig sterkt vi mislikte laererne som vi i dag savner.

Jeg savner alle vaare uttallige turer med hele barneskolen til Sjusete, Dalamot, Krokavatn, Byrkjeland og lavvoen i Vangdal. Aldri klaget vi. Vi hadde saft i sekken. Og broedskive med brunost og de heldigste hadde chips. Naar vi kom frem lagde vi pinnebroed og satt oss tett sammen paa trestammer med vaatt regntoey og kalde fingre. Jeg savner barne-tv. Dagens hoeydepunkt. Sesam Stasjon. Lillys butikk, Mister Hickup, Flukten fra hjorteparken, Johnny og Johanna paa loerdager og Newton paa soendager. Jeg savner blikket til mamma da jeg kom hjem fra siste skoledag i juni med alt skrapet jeg hadde lagd det aaret i 'kunst og haandverk.' Alt det gaar an aa sette pris paa! Jeg savner den "hemmelige klubben" vi laererbarn hadde som ingen vet om den dag i dag. Jeg savner laererbarnas "rampe-klubb." Den vat Kjell Magne om. Jeg savner alle snarveiene vi fant paa bygget og at vi satt aa saa paa tv paa laererfloeyen. Jeg savner aa gaa paa foreldresamtale saann at mamma og pappa kunne hoere hvor flink jeg var. Jeg savner aa ringe rundt til laererbarn for aa samle troppene til fotball kamp i gymsalen. Jeg savner aa ta med meg dyna ned paa stua hver julaften aa se absolutt alt av barne-tv fra klokken 8. Snikker Andersen!

Det blir ikke Snikker Andersen i aar. Det er lenge siden jeg matet duer i Bergen og sloss med laererbarn paa tjukkasen tidlig en loerdag morgen. Jeg har ikke vaert i akvariet i Bergen paa flere aar. Ikke Krokavatn heller. Det eneste jeg gjoer naa er aa fokusere paa at det skal bli noe av meg. Jeg maa velge riktig framtid, riktig skole, riktig linje, oeve nok til proever, rekke opp haanden i timen, sove nok og samtidig ha tid til litt morro. Alt sammen bare for aa komme inn paa universitet hvor jeg maa gjoere det samme om igjen med mindre morro og mindre soevn.

Men ifoelge de voksne er det visst bra for meg. Det skal visst foere meg et sted. Men det skulle da ogsaa alle laererene som kom paa besoek i tiende klasse. Det ble jo ikke noe av...
Nei livet var bedre foer puberteten inntraff!

Heal the world!

Heal The World Make It A Better Place
For You And For Me And The Entire Human Race
There Are People Dying If You Care EnoughFor The Living
Make A Better Place For You And For Me

And The Dream We Were Conceived
In Will Reveal A Joyful Face
And The World We Once Believed In
Will Shine Again In Grace
Then Why Do We Keep Strangling Life
Wound This Earth Crucify Its Soul
Though It's Plain To SeeThis World Is Heavenly
Be God's Glow

We Could Fly So High Let Our Spirits Never Die
In My Heart I Feel You Are All My Brothers
Create A World With No Fear Together We'll Cry
Happy Tears See The Nations Turn Their Swords Into Plowshares
We Could Really Get There If You Cared Enough For The Living
Make A Little Space To Make A Better Place

Heal The World Make It A Better Place
For You And For Me And The Entire Human Race
There Are People Dying If You Care Enough For The Living
Make A Better Place For You And For Me

Vi tenker ikke lenger enn vaar egen atmosfaere!

Jeg tenker fryktelig mye og jeg har naa begynnt aa sette av tid til aa gjoere andre ting. Det er ikke noe jeg liker bedre enn aa tenke paa astronomi. Mitt svar paa den perfekte kveld er aa legge meg nydusjet ut i hagen med musikk paa oeret og bare bli liggende i det uendelige. Se paa skyer som driver forbi, telle stjernene jeg ser og se om maanen kommer eller gaar. Naar jeg ligger der aa tenker begynner jeg aa tenke dette med liv andre steder i universet. For rent teoretisk burde det vel vaere det i og med at rommet er stoerre enn vi fatter og har flere galakser med flere soler og stjerner og sikkert ogsaa planeter. Dette styret med at det skal ha vaert/vaere(?) liv paa Mars er litt borti natta for min del. Det er jo som aa gaa til naboen aa si til seg selv "Joda klart han er hjemme naa. Hvor skulle han ellers gjoere av seg." Her freser vi avgaarde til naermeste steinklump og mener at her MAA det jo bare ha rent vann en gang, da dere!

Det fins mye mer mellom himmel og jord, eller Mars for den saks skyld, som vi ikke forstaar. Det er vel egentlig veldig lite vi kan vite med sikkerhet.
"Tenk saa spennende om vi finner intelligent liv ute i verdensrommet en dag!" sier Knut Joergen Roed Oedegaard. En litt soekt uttalelse igrunn.

All takk og aere til den som finner intelligent liv paa vaar egen planet foer vi gaar oss bort i andre galakser!

I have a dream!

Jeg har ambisjoner om aa gjoere noe stort. Jeg skal faa noe til paa ordentlig Jeg skal oppfylle en droem. Dette er noe jeg tenker paa hver eneste dag. Det sitter brendt og jeg sikter bare etter det jeg vil. Det er vanskelig aa stille seg inn et maal og mange paa min alder har enda ikke gjort det. Jeg er stolt over at jeg vet hva jeg vil. Det er noe med den "tryggheten" om at jeg har en plan. Jeg vet hvor jeg vil og jeg har et maal og noe jeg kan droemme om foer jeg sovner, mens jeg er paa skolen og naar jeg soler meg. Fram til jeg er 27 aar har jeg planlagt livet mitt. Her er min plan!

Etter tredjeklasse (forhaapentligvis paa Framnes) har jeg veldig lyst aa dra til Danvik Folkehoeyskole i Drammen. Danvik er en mediaskole med 6 forskjellige linjer aa gaa paa. Grunnet mine stand-up ambisjoner er linjen "skuespillerteknikk" mest aktuell for min del.
Jeg har laert aa bli utrolig glad i humor, nerver, applaus, pepsi max, plakater, spot-lights og billetter. Om jeg kunne faa leve av et publikum som klappet for meg og lo av meg ville jeg bli utrolig blid og fornoeyd og jeg ber ikke om noe mer. Etter ett aar paa Danvik har jeg lyst aa komme tilbake til Framnes som miljoearbeider, saa lenge jeg ikke er altfor bortreist i stand-up. Jeg vil aldri bli ferdig med Framnes og jeg vet jeg har mye aa bidra med paa skolen. Forhaapentligvis faar jeg lov aa hjelpe dem de to aarene.

Saa er det studering for alle de pengene jeg har paa det tidspunktet. Det gaar vel ogsaa an aa studere samtidig som jeg jobber paa Framnes? Det skjer enten i Bergen, paa Aas eller i Brasil. Da er der zoologi studie det dreier seg om. Dyr altsaa. Og ikke saann hund og hest og saann. Vi snakker ekte saker. Helt far jeg var liten har jeg vaert utrolig glad i dyr. Jeg satt klistret til globus2 fra klokken 8 til 9 hver soendag hele oppveksten og jeg har fire DVDer fra BBC som jeg har sett en del ganger. David Attenborough er helten min (etter froeken Haerland selvfoelgelig) og jeg haaper aa faa oppleve noen av verdens mest ekstreme vesener en dag. Og jeg tenkte med meg selv, "Hor bor de kuleste dyrene i verden? Jo, de bor i regnskogen!" Siden familien Hope allerede har erobret Nord Amerika, Afrika, deler av Europa og India var Amasonas neste stopp. Manaus er en stor by midt i Amasonas og jeg ser paa det som en mulighet. Saa kan jeg gi navn og logikk til alle de dyrene vi finner som ingen helt vet hva er. Knall toeft blir det!
Aa studere biologi/zoologi kan ta alt fra 3 til 5 til 7 aar alt etter hvilken grad man velger. Men jeg evlger ikke grad i dag.

Om jeg en gang kommer til aa oppnaa noe som helst av dette vet jeg ikke. Jeg vil ihvertfall tilbake til Brasil engang. Kanskje kan jeg jobbe. Vaere laerer og fortelle dem om verden utenfor den lille landsbyen de bor i. Jeg har lyst aa bidra med noe stort ett eller annet sted og sette droemmer i andre. Jeg tenker mye paa hva det skal bli av meg. Jeg tenker paa det hver dag. Jeg faar spotlight i fjeset og klamme hender og ellevill jubel. Paa radioen i sommer hoerte jeg et intervju med en forfatter som fikk spoersmaal om hvorfor han gikk inn for aa bli nettopp det.
Han svarte foelgende:

"Alle mennesker droemmer om noe. Noen blir besatt. Jeg var besatt. Skriving var det foerste jeg tenkte paa naar jeg stod opp om morgenen og det siste jeg tenkte paa foer jeg sovnet om kvelden. Derfor ble jeg forfatter."
Stand-up skriving har blitt en stor del av mitt liv. Og det er virkelig det foerste jeg tenker paa naar jeg vaakner, det jeg skriver om paa dagen, det jeg tenker paa foer jeg sovner og det jeg droemmer om paa natta.

Hva er din droem?